Først en kort introduksjon av min reindriftsfaglige bakgrunn: Jeg er naturforvalter (Cand. agric.) fra Norges Landbrukshøgskole (NLH) og arbeidet i Statens reindriftsforvaltning hele 1980-tallet. Jeg var Statskonsulent i reindrift fra 1981. På 1990-tallet tok jeg steget over i høgskolesektoren. Jeg var stipendiat under den norske delen av UNESCO-programmet "Man and Biosphere" (MAB) og forsvarte doktorgradsarbeidet mitt i naturressursøkonomi (RISETH, 2000)i juni i fjor. Innlegget mitt her, bygger på aspekter ved avhandlingsarbeidet.

Som dere ser av tittelen er foredraget mitt en diskusjon om endringer i vinterbeitekapasiteten i Vest-Finnmark reinbeiteområde, altså Kautokeino, gjennom de siste 40 år. Som økonom reiser jeg ikke en diskusjon om hvor stor beitekapasiteten er, men forholder meg til naturvitenskapelige data som registreringer av størrelsen på en essensiell produksjonsfaktor. Mitt anliggende er å prøve å forstå det utviklingsmønsteret i reindrifta som ligger bak det vi kan registrere som reduksjon av stående lavbeitekapasitet. Det betyr at jeg leiter etter dypereliggende forklaringsfaktorer. Jeg må derfor forholde meg til både naturvitenskapelige og samfunnsvitenskapelige analyser. Selv om jeg skriver innenfor rammene av en bestemt fagdisiplin blir tilnærmingen min derfor tverrvitenskapelig.

Så tilbake beitekapasiteten: Den norsk-svenske reinbeite kommisjonen (REINBEITEKOMMISJONEN, 1967) vurderte i 1967 Vest-Finnmark reindriftsområde til å ha et klart overskudd på vinterbeitekapasitet. Kartfesting¹ av etnografen Ørnulv Vorren sine beskrivelser i "Finnmarkssamenes nomadisme"(VORREN, 1962), som beskriver hele driftsmønsteret i Finnmark like før 1960, gjort av Henrik Gaup (GAUP, 1997) ved Reindriftskontoret i Vest-Finnmark, viser også at betydelige områder av vinterbeitene ikke var utnyttet. Det er ellers en vanlig oppfatning at vinterbeitekapasiteten i Kautokeino ikke var fullt utnyttet før på slutten av 1970-tallet.

Så over til reintallet: Offentlig statistikk viser at reintallet i Vest-Finnmark i hele perioden fra 1835 fram til midt på 1970-tallet i hovedsak varierte mellom 30.000 og 50.000 ­ med en enslig topp på 60.000 i 1915, se figur 1.

Figur 1. Reintallet i Vest-Finnmark 1835-1999. Kilde: IMS & KOSMO (2001).

Fra midten av 1970-tallet til 1990 ble imidlertid reintallet fordoblet til 111000. Videre i løpet av 1990-åra ble reintallet redusert med vel 40% ned til 65000² i år 2000. Dersom utviklinga fortsetter i samme trend, er man nede på 40000 rein omkring 2010.

Uansett den usikkerhet, og varierende usikkerhet, som ligger i statistikken, det interessante følgende:

1. før 1970 hadde reintallet variert omkring 40.000 og aldri vært over 60.000
2. En stigning fra omkring 50.000 midt på 70-tallet til 110.000 i 1990, er etterfulgt av stadig nedgang på 1990tallet
3. Det er ikke noe spesielt som tyder på at nedgangen ikke kommer til å fortsette - og da er man i løpet av få år nede på nivået fra 1970-tallet og tidligere.

Ser man så på lavbeitekapasiteten viser registreringene, her i NORUT IT sin framstilling, se figur 2, en omfattende reduksjon av stående lavbeitekapasitet fra 1970-tallet til slutten av 1990-tallet. Dessuten er tilleggsforing på vinterbeite blitt mer og vanlig de siste årene. Reintallet nærmer seg altså nivået før 1975. Det er derfor vanskelig å komme til noen annen konklusjon enn at det nå er lavbeitekapasiteten som begrenser reintallet.

Hvordan kan vi forklare denne utviklinga? Hva er det som er skjedd i løpet av en mannsalder? La oss gå 40 år tilbake. I et oppsummerende foredrag peker Ørnulv Vorren (VORREN 1964), på endringer som:

• ekstensivering av driften (mindre kontakt dyr/mennesker)
• utvikling fra naturalhusholdning mot pengehusholdning
• sedentarisering (gradvis overgang til fast bosetning)
• utvikling fra livsform mot yrke (familien får mindre kontakt med flokken)
• mer bruk av tekniske hjelpemidler

Han konkluderte, med at store endringer var i gang (sitat):

"Den gamle tradisjonelle driftsform og hele det økonomiske mønster som fulgte med den, er sprengt. En må ta konsekvensen av dette og et nytt system tilpasset moderne økonomi og livsform må tilstrebes" (VORREN, 1964:12).

Han omtaler altså en pågående revolusjon i driftsformen. Vi skal merke også merke oss at dette er skrevet akkurat når de første snøskuterne er på tur inn i reindrifta. Robert Paine (PAINE, 1994:145) har rapportert at i 1961 måtte en snøskuterselger gjøre vendereis uten salg. Ragnar Nilsen og Jens Halvdan Mosli (NILSEN & MOSLI, 1994: 90-91) rapporterer at noen av de første skuterne ble kjøpt i 1965, og at alt i 1969 hadde 95 % av reineierene i Kautokeino kjøpt skuter, finansiert ved å slakte rein.

Jeg skal fokusere den videre tekniske revolusjon som foregikk enda et par tiår. Mens reindriftssamen av 1960 stort sett tok seg fram ved hjelp av egen og reinen sin muskelkraft, kjører reindriftsamen i dag forskjellige motorkjøretøyer atskillig mer enn han går. Snøskuter, biler og motorsykler/firehjulinger, og til dels helikopter, har fjernet mye av det fysiske slitet og også gjort det lettere å kontrollere flokken. Den problematiske sida ved framskrittet er at det har mangedoblet investerings- og driftskostnadene. Alle kostnadene forbundet med et moderne livsmønster kommer på toppen av dette. Selv tradisjonen med birget, å klare seg med lite, kunne ikke motvirke at alle fikk behov for å øke inntektene sine betydelig.

Likevel, den sterke veksten i reintallet, med påfølgende reduksjon av vinterbeitekapasiteten, i Kautokeino (og Karasjok) er påfallende. Det fins også andre måter å få økte inntekter på. Jeg valgte derfor å gjennomføre en sammenlikende studie, for perioden 1960-1990. Jeg valgte å sammenlikne Vest Finnmark med samisk reindrift i Trøndelagsområdene, som har opprettholdt både stabil og balansert beitetilpasning og hadde så gode resultater økonomisk gjennom denne perioden at bøndene ble misunnelige. Utgangspunktet for studien er at da ytre påvirkning (modernisering, markedstilknytning, teknisk endring, offentlig reindriftspolitikk) i store trekk er den samme, må vi søke forklaring i ulikheter mellom områdene. Vi kan begynne med å se på hvordan henholdsvis Vest-Finnmark (her kalt Nord) og Trøndelag (her kalt Sør) tilpasset seg utfordringen med behov for økte inntekter. To ulike tilpasningsstrategier; flokkøkning og produktivitetsøkning, kan anses som typiske for henholdsvis Nord og Sør.

Så lenge det er overskudd på beite- og driftsområder, vil den minst inngripende måten å øke inntekta på, være å øke størrelsen på reinflokken. I en situasjon hvor det er mangel på beiteland, vil flokkøkning bety økt konkurranse om beitelandet. Ett alternativ til dette; å øke produktiviteten av reinflokken. Dette er ikke bare et agronompåfunn. Historisk sett har flokkstrukturen over lang tid endret seg i retning av stadig større produktivitet. Dette er for eksempel demonstrert i utstillingene på Varanger Samiske Museum i Varangerbotn. Det biologiske grunnlaget for å endre flokkstrukturen i retning av større produktivitet er som kjent to relasjoner: 1) Jo større simleandel, jo større kalvingsprosent og tilvekst i flokken 2) Jo yngre slaktedyr, jo større tilvekst da unge dyr vokser raskere enn eldre.

Ideen bak det praktiske utviklingsarbeid i sørsamisk og sørnorsk reindrift slik Dag Lenvik har formulert (LENVIK, 1989) er at:

1. reinen har en spesiell nisje i forhold til ale former for husdyrbruk i og med at den kan produsere kjøtt på helårsbeite uten noen som helst form for tilskuddsfor. Videre
2. at avlsarbeid i betydning av å forbedre det genetiske grunnlaget fra generasjon til generasjon er meningsløs i reindrift
3. grunnlaget for økt kjøttproduksjon er beitetilpasning og flokkstrukturering.

Møtet med landbruksvitenskapen er blitt forskjellig i ulike deler av Sapmi. Det har hatt stor betydning for økonomi og ressurstilpasning. Det er interessant at så sent som i 1976 var produktiviteten målt som kg kjøtt per dyr i vårflokk omtrent på samme nivå både i Finnmark og Trøndelagsområdene (KOSMO, 1991: 20). De vanligste slaktedyra var 3-4 års okser/ kastrater. I Trøndelagsområdene ble det raskt en overgang til kalveslakt etter ordningen med kalveslakttilskudd ble etablert fra og med 1977. I Vest-Finnmark ble varit (1 1/2 års okser) viktig som slaktedyr ­ kalveslaktandelen økte også, men produktiviteten økte likevel ikke fra nivået før 1980, dette på grunn av den samtidige økninga av reintallet. Det siste betyr at for å få produktivitetsgevinst av flokkstrukturering må man samtidig ha beitetilpasning.

For å forstå ulikhetene mellom Nord og Sør har jeg videre har jeg i tråd med den tverrfaglige tilnærmingen undersøkt både naturgeografiske og samfunnsmessige forklaringsfaktorer. For naturgeografien tok jeg utgangspunkt i faktorene beitebalanse og landskapskarakter, og fant at Trøndelagsnaturen gjorde det lettest å unngå overbeiting ut fra begge disse faktorene. Med beitebalanse mener jeg årstidsbalansen mellom tilgjengelig lavbeite og grøntbeite. I følge Kleins hypotese (KLEIN, 1968), er det vinterbeitekapasiteten som bestemmer flokkstørrelsen. Paradoksalt nok er det de områdene som har mangel på vinterbeiter som har størst mulighet til å unngå overbeiting. Dvs. dårlige vinterbeiter gir liten vinterflokk og det er mindre sannsynlig at en liten vinterflokk skal beite for hardt på vinterbeitene enn en stor. Dette er egentlig en variant av det såkalte forbedringsparadokset (ROSENZWEIG, 1971); økt nærinsgstilførsel kan medføre en utvikling i retning av økt ustabilitet. Motsatt kan områder med mangel på sommerbeiter og gode vinterbeiter kan bli utsatt for at sårbare lavbeiter beites utenom sesong, med unormalt sterk slitasje som resultat når de ikke lenger er vernet av snødekket.

Nettopp dette er det som har skjedd på Finnmarksvidda. Går vi tilbake NORUTs satelittbildeserie 1972-1996 av lavbeitene i Kautokeino og Karasjok (se figur 2) er det interessant å sammenlikene nedbeitingsmønsteret med beskrivelser av siidaer som systematisk avviker fra normale beitetider og beiter på lavbeitene utenfor sesong, slik disse framkommer i den lokale administrasjonens årlige rapporter (LAPPEFOGDEN I VEST-FINNMARK, 1972-79, REINDRIFTSAGRONOMEN I VEST-FINNMARK 1980-1996). Det er da ikke så vanskelig å se utviklingsmønsteret.

En gradvis nedbeiting av lavbeitene startet på høstbeitene og fortsatte innover vinterbeitet, slik at i 1996 var kun de innerste delene av vinterbeitene normalt sterkt beitet. De som gikk i spissen for dette var de som den nå avtroppende reindriftssjefen (MELØY, 1996) har benevnt som "pulserende sommersiidaer", dvs. de som beiter på høstbeitene om sommeren; senere begynte noen siidaer å trekke inn på vinterbeitet mens det ennå var barmark. Den tekniske utviklinga, særlig den sterke økningen i bruken av terrengkjøretøyer fra og med 1980-tallet, gjorde det mulig å beite på lavbeiter utenfor sesong.

Faktoren landskapskarakter tar utgangspunkt i Israel Ruongs utsagn om at "Landskapet bestemmer reindriftsformen"(RUONG, 1982:69). I analysen har jeg forutsatt at jo dårligere naturlige grenser, jo større muligheter for en ekspansiv reindriftsform både i areal og reintall. Ikke overraskende er det i Vest-Finnmark nettopp såkalte "indre distrikter" som hadde størst ekspansjon både i reintall 1980-1990 og i vinterbeiteareal 1957-1997 (RISETH, 2000:181). Det er svært påfallende at Robert Paine i sine beskrivelser av driftsformen i 1962, sier at disse siidaene i motsetning til øy og halvøysiidaer måtte gjete kontinuerlig hele sommeren og fikk ikke realisert tilvekstpotensialet i flokkene sine (PAINE, 1994:99-102). Min analyse er at bruken av terrengsykler ga disse gruppene nye ekspansjonsmuligheter - kontrollert sommerbeiting på høstbeitet i det åpne lendet ble mulig. Vi ser altså at den tekniske utviklinga og begge de nevnte faktorene virket i samme retning.

Både beitebalanse og landskapskarakter er klart forskjellige i Nord og Sør. I Nord la kombinasjonen av åpent lende, beitebalanse og ny teknologi til rette for økende grad av sommerbeiting på høstbeitene, senere økende grad av høstbeiting på vinterbeitene. I Sør virket begge begrensende på ekspansjonsmulighetene. Dette er likevel ikke nok til å trekke endelige konklusjoner. Jeg har undersøkt en rekke samfunnsmessige faktorer. Det vil føre for langt å gå nærmere inn i en diskusjon av alle disse faktorene her, men jeg kan nevne et par eksempler:

1. Jeg fant ikke grunnlag for å konkludere med at kulturelle forskjeller mellom Nord og Sør har hatt betydning. Jeg fant bl. a. at den kulturelle verdien av "å bli en stor reineier" har vært viktig i begge områder.
2. Jeg er uenig med samfunnsforskerne Nilsen og Mosli som konkluderte med at økningen i antall kvinnearbeidsplasser var den viktigste grunnen til økningen i reintallet i Vest-Finnmark (NILSEN & MOSLI, 1994). Dette fordi økningen i kvinnearbeidsplasser i Trøndelag ikke syntes å være mindre, men uten at dette stimulerte til reintallsvekst.

La meg heller fokusere de samfunnsmessige faktorene der jeg fant klare forskjeller: Jeg kom til at organisasjonstradisjoner og kriseforståelse var viktigst. Konkret om organisasjonstradisjoner; sørsamene begynte allerede tidlig i forrige århundre å organisere politisk seg mot press fra det omkringliggende ikke-samiske bondesamfunnet. De var vant til dialog med myndighetene og bedre forberedt til å håndtere endringene i slutten av århundret.

I Kautokeino førte betydelige inngrep som følge av den grensesperringene i 1852 (Finland/Norge) og 1889 (Finland/Sverige) i hovedsak utflytting og tilpasning av driftsmønsteret. Muligens satte norske myndigheters harde nedslåing av Kautokeinoopprøret en stopper for politisk organisering (med 2 henrettelser og flere lange fengselsstraffer)? I hvert fall ser vi av NRLs historie at Kautokeinosamene kom forholdsvis seint med i det aktive organisasjonsarbeidet.

Med hensyn til kriseforståelse opplevde mange sørsamer situasjonen i på slutten av 1960-åra og i begynnelsen av 1970-åra som vanskelige med til dels dårlig kontroll og problematiske interne forhold. Bakgrunnen historisk er at en tidligere intensiv reindriftsform med melking hadde gått i oppløsning tidlig i århundret som følge av påvirkning av en ekstensiv reindriftsform på svensk side. Den ekstensive reindriftsformen tok over også på norsk side, men den intensive holdt seg i enkelte av distriktene lengst fra riksgrensen helt opp til 1950 og 1960-årene (FJELLHEIM, 1991).

Opplevelsen av vanskelighetene er beskrevet i antropologiske arbeider fra perioden (RAMSTAD, 1967) og ble også bekreftet i de intervjuene jeg gjorde med både eldre og middelaldrende sørsamer om denne perioden. Dette motiverte et søk for endring i selve måten å drive reindrift på. De etterspurte derfor landbruksvitenskapelig kompetanse. Både Sør-Trøndelag/Hedmark og Nord-Trøndelag reindriftsområder fikk unge sivilagronomer med bakgrunn fra Statens Reinforsøk som lappefogder omkring 1970. Dette skjedde i begge tilfeller etter direkte påtrykk fra reindriftssamene selv overfor Landbruksdepartementet. Den ene av de nye lappefogdene var omtalte Dag Lenvik. Den andre var Ansgar Kosmo, som er landbruksøkonom. I tillegg til at begge spilte en nøkkelrolle i å heve produktiviteten i Sør, var begge også meget viktige i å etablere det teoretiske grunnlaget for norsk reindriftspolitikk fra midten av 1970-åra av.

I Vest­Finnmark etterspurte man i liten grad denne typen kompetanse. La meg illustrere det med et konkret eksempel.

Som ung medarbeider i Reindriftsadministrasjonen var jeg for omtrent 20 år siden med på et prosjekt der vi skulle bidra til å øke produktiviteten hos en siida gjennom å fremme kalveslakting. Bakgrunnen var at det aktuelle reinbeitedistriktet hadde et klart høyere reintall enn våre beitegranskinger tilsa. Prosjektet var avtalt mellom distriktet og forvaltningen. Det ble bygd nye gjerdeanlegg for å legge forholdene til rette for større slakteuttak. Vi veide kalver og telte flokken nøye fordelt på forskjellige dyrekategorier. Det ble i det hele tatt lagt ned et omfattende arbeid i registreringer, men de ønskede resultatene uteble; reineierne slaktet ikke særlig mer enn før, i hvert fall ikke nok til at reintallet ble redusert merkbart. Vi skjønte ikke hvorfor. De ville jo tjene mer når produktiviteten økte. Min like unge kollega, som hadde det daglige ansvaret for prosjektet, tok etter hvert mot til seg og spurte siida-isit (distriktsformannen) hvorfor. Svaret var klart, men noe overraskende for oss søringsbiologer: “Vi kan ikke - hva skulle det bli igjen av vår siida da”? Underforstått, det som virkelig betydde noe var å ha en stor flokk. Som kjent er akkurat dette en viktig verdi ireindriftssamisk kultur.

I ettertid har jeg har undret meg over hvordan vi best skal forstå reineiernes agering i forhold til dette prosjektet. Jeg tror det kan være grunn til å søke etter forståelsesformer som setter praktiker-veileder relasjonen inn i en videre kontekst. Min ektefelle, som er samisk sykepleier og opptatt av møtet mellom den samiske pasient og helsevesenet, har satt meg på sporet. Den nevnte relasjonen, kan ha trekk til felles med en pasient-behandler relasjon, særlig at en person søker råd hos en annen på grunn av den andres særlige kompetanse (RANDI NYMO, PERS. MED). I arbeidet med en samisk helse- og sosialplan i Norge er det også lagt vekt på at slike relasjoner kan vanskeliggjøres av andre fenomener enn de mest åpenbare kommunikasjonsproblemene som følge av forskjellig språk- og erfaringsbakgrunn. Det dreier seg bl.a. om partenes ubevisste holdninger overfor hverandre.

“Det samiske begrepet “guoktelussat” står for en gammel beskyttelsesmåte overfor fremmede. Det henger fremdels igjen i forhold til "to tunger" dvs. at samene overfor den norske gir utrykk for en ting, mens han overfor “sine egne” utrykker noe annet. Slik kan den norske bli fullstendig lurt og på en måte overvunnet” (NOU, 1995:6:201).

Dersom vi ser situasjonen med dette prosjektet fra reineiernes side, er det ingen tvil om at de var under press. Omgivelsene forventet en redusert reinflokk. Det er ikke så lett å protestere direkte i forhold til myndighetenes representanter. Nye gjerdeanlegg kunne komme godt med. Veiing og telling var kanskje en akseptabel pris å betale for det. Det lå derfor til rette for en tvetydig strategi (guoktelussat), og jeg tror vi må se reineiernes handlingsmønster i lys av det. I forhold til en tilsynelatende overmakt kan det ofte være like greit å gjøre gode miner til slett spill. Det er likevel slik for de fleste av oss mennesker: ett sted går grensen for hvor langt man lar seg presse. Å redusere flokken, ville være å gå over denne grensen.

Poenget er: Vi akademikere innbiller oss kanskje at når vi er gode å prate for oss og behersker en arena teoretisk, og motparten ikke sier noe særlig imot, så tror vi at den Andre har overtatt vårt perspektiv på virkeligheten. Dette er selvsagt for lettvint. Samisk kultur er ellers konsekvent på den måten: Du er ikke enig i noe før du aktivt har sagt det. Det er ikke nok å tie for å samtykke. I samisk reindriftskultur er det dessuten slik at beslutninger om slakt og påsett av dyr entydig hører inn under det enkelte hushold og den enkelte isit sitt domene. Hver isit har sin slaktestrategi og sitt mål for hva som er en tjenlig flokkstruktur.

Går vi tilbake til sammenlikningen med Sør er poenget at der var det nettopp innflytelsesrike reineiere som gikk i spissen for strategien med å begrense reintallet og øke produktiviteten.(SNELL & SNELL, 1975, RISETH, 2000:210) Situasjonen blir derfor en helt annen dersom det er folk som kommer utenfra som ved ulike typer påvirkning søker å fremme endringer. Det er mye vanskeligere. Generelt er en viktig grunn til at reindriftsmyndighetene lyktes så dårlig med å regulere Finnmarksreindrifta, at mange og innflytelsesrike reineiere ­ ikke ønsket en slik regulering, og til dels så den som illegitim. Bl.a. har Stig Karlstad etter å ha intervjuet et antall utvalgte reineiere konludert med at noen grupper reineiere klart så seg tjent med ineffektive styringsorganer i reindriftsforvaltninga (KARLSTAD,1998:261). Til tross for til dels katastrofale kalveprosenter, store tap, dårlig avkastning og økonomi gjennom hele 1990-tallet, katastrofevinteren 1997-98 og en slakterikonkurs på toppen, har noen siidaer og distrikter styrket sine relative posisjon mens andre har tapt. De klare “vinnerne” er stort sett indre distrikter, mens taperne er ytre distrikter; dette både i reintall og areal. Selv om reintallet har gått ned gjennom hele 1990-tallet, tyder de alvorlige konfliktene som av og til kommer til overflata som presseoppslag heller på at konkurransen om beitene har tiltatt.

Både de offentlige styringsorganene og reindriftsavtalen som vi har i Norge er et slags medforvaltningssystem (Co-Management) der myndigheter og næringsutøvere/organisasjon samarbeider i stedet for å bekjempe hverandre. De fleste vil nok synes at et slikt system er bedre enn styring ovenfra og ned, men det er noen forutsetninger som må være tilstede for at det skal fungere godt, bl.a. gjensidig tillit og sammenfall i mål. Tillit er i stor grad et spørsmål om tid og vilje til felles anstrengelser. Jeg tror målspørsmålet kan være atskillig vanskeligere. Min opplevelse av norsk reindriftspoltikk fra begynnelsen av 1980-tallet var at selv om Staten og NRL kom til enighet på papiret, var det ofte slik at partene i praksis vektla ulike aspekter av det avtalte. Jeg tror ikke jeg er urettferdig når jeg sier at mens Staten gjerne vektla styringsmulightene i reindriftsavtalen, vektla gjerne NRL pengeoverføringer. Selv om begge parter fikk sitt, ble følgen et inkonsistent styringssystem og manglende måloppnåelse (FJELLHEIM,1986; RISETH, 1992). Tilskuddsordninger med mangelfulle slaktekrav fremmet åpenbart reintallsveksten i Finnmark. Mye av dette ble rettet fra slutten av 1980-tallet. Det er også påfallende at den offentlige reindriftspolitikken tidlig på 1980-tallet ikke var særlig differensiert. Produksjonsteorien politikken bygde på, hadde utviklet en sterk forankring i Sør og en tilsvarende svak i Nord. Man kan spørre hvorfor det ikke ble utviklet en mer regionalisert politikk?

Her tror jeg det er viktig å se det hele litt i perspektiv. Grunnlaget for reindriftspolitikken ble lagt på 1970-tallet av relativt få personer i og omkring NRLs ledelse samt Landbruksdepartementets reindriftskontor og politiske ledelse. Manøvreringsrommet var snevert. Paul Fjellheim, som var en av hovedaktørene på 1960 og 1970-tallet både som leder og nestleder i NRL, beskrev noe av problemet i en jubileumsartikkel i 1987(FJELLHEIM, 1987). Der pekte han bl.a. på at man hadde departementssjefer som tenkte lite på (moderne) politiske målsettinger og fortsatt var farget av de sosialdarwinistiske holdningene som lå under Reindriftsloven av 1933. Vi skal dessuten også huske at alt dette skjedde før den samepolitiske bevegelsen i Norge begynte å oppnå resultater på 1980-tallet. De organiserte reindriftssamene var nokså alene ­ men oppnådde det de fikk til gjennom samarbeid med et fåtall støttespillere i det politiske og administrative systemet.

Det er tankevekkende at det først nå denne våren er forslått en reindriftslov i Norge som tar utgangspunkt i reindrifta og reindriftssamfunnet slik det faktisk er organisert (LANDBRUKSDEPARTEMENTET, 2001). Reindrifta i Finnmark er i permanent krise som følge av langvarig nedbeiting av lavbeitene i Kautokeino og Karasjok. Det er vanskelig å si hvor langt ned i reintall og langt fram det er i tid før bunnen er nådd; før årlig tilvekst og beiting av lavbeitene kommer noenlunde i balanse. Jeg trenger ikke å ha noe eksakt synspunkt på det.

På dette seminaret er det vanskelig å la være å si noe om foring av rein. På 1980-tallet når jeg arbeidet i Reindriftsforvaltninga, var fokus mht. foring for reindrifta i Norge helt klart kriseforing. De siste åra virker det som skillet mellom kriseforing og permanent tilleggsforing i Finnmark er blitt mer og mer utvisket. I avhandlinga mi har jeg med en liten sammenlikning mellom Finnmark og utviklinga i Finland (RISETH, 2000:192-193,218-219). Selv om økt tilvekstpotensiale både på grunn av bl.a. flokkstrukturering og parasittbehandling har hatt betydning, har jeg forstått det slik at tiltakende tilleggsforing siden 1970-tallet er den viktigste forklaringsfaktoren bak veksten i reintallet i Finland. Jeg har tolket dette slik at innføring av permanent tilleggsforing betyr å oppheve en vinterbeitebegrensing. Når det da er vinterbeitebegrensing i Finnmark og dersom man innfører permanent vinterforing der også, vil det være nærliggende spørre: FINNMARK 2000 = FINLAND 1970 ??

Dvs. permanent vinterforing i Finnmark kan medføre ny vekst i reintallet! Problemet er selvsagt at en utstrakt tilleggsforing kan bety at reindrifta gjør seg permanent avhengig av innkjøpt for. I så fall betyr dette en ny tilpasning både økologisk og økonomisk ­ det siste innebærer nye ekstrakostnader, ytterligere redusert lønnsomhet og rom for enda færre i næringa framover. Dette er først og fremst et næringspolitisk problem; overgang til permanent tilleggsforing betyr at reindrifta mister sitt komparative fortrinn ­ at dyra kan leve på gratis vinterfor. Dersom den økologiske tilpasningen nærmer seg sauehold, vil kanskje sauehold være et bedre alternativ økonomisk siden sauen er en bedre forutnytter.

Som jeg fant i min analyse, er en viktig årsak til den økonomiske framgangen for sørsamisk reindrift gjennom 1980-tallet sørsamenes organisasjontradisjoner, og at pionerer blant dem søkte nye løsninger. Disse løsningene var basert på samarbeid og akseptert kvotefordeling av beitet. Jeg tror at dersom reindrifta i Karasjok og Kautokeino i framtida skal man unngå en ny og ødeleggende ressurskonkurranse, er det vanskelig å finne en farbar vei utenom en allment akseptert fordeling av arealer og reintall. Det krever at man klarer å komme i over i en situasjon der det er mer samarbeid enn konkurranse. Dette er grunnleggende uansett hvilken næringspolitisk profil man ellers velger.

Litteratur

A.Aa. Ims og A. Kosmo, 2001. Høyeste reintall for distriktene i Vest-Finnmark. Høringsdokument-Foreløpig utgave. April 2001. Reindriftsforvaltningen. http://www.reindrift.no/filarkiv/hoyeste_reintall/fside5.htm 17.04.2001.

Fjellheim, M., 1986. Utvikling og problemer i reindriften-en reindriftspolitisk analyse. Hovedoppgave ved Institutt for Landbruksøkonomi, Ås-NLH.

Fjellheim, P., 1987. Historiske blikk. In: NRL's Informasjon - Landsmøtet 1987, 25. Tromsø: NRL

Fjellheim, S., 1991. Kulturell kompetanse og områdetilhørighet. Metoder, prinsipper og prosesser i samisk kulturminnevernarbeid. Snåsa: Saemien Sijte.

Gaup, H.,1997. Vintersiidaer i Vest-Finnmark omkring basert på Vorrens beskrivelser (publisert 1962). Ikke publisert kartskisse.

Karlstad, S., 1998. Institutional theory, Co-management and Sustainable development in Saami reindeer commommons - Critical factors for a robust system of local management. In S. Jentoft (ed.) Commons in A Cold Climate: Coastal Fisheries and Reindeer Pastoralism in North Norway: The Co-Management Approach, 247-268. Paris and New York: UNESCO and Partheneon Publishers.

Kosmo, A., 1991. Mekanismer i reindriftens tilpasning. Kompendium for undervisning i reindrift ved Norges Landbrukshøgskole. Rapport nr. 1:1991. Alta: Reindriftsadministrasjonen.

Klein, D.R., 1968. The introduction, increase and crash of reindeer on St. Matthew Island. Journal of Wildlife Management, 32:350-367.

Landbruksdepartementet, 2001. Forslag til endringer i reindriftsloven. Innstilling fra Reindriftslovutvalget oppnevnt av Landbruksdepartementet 5. november 1998. Avgitt til Landbruksdepartementet 15. Mars 2001. http://odin.dep.no/ld/norsk/publ/utredninger/020031-990176/index-dok000-b-n-a.html 18.04.2001

Lappefogden i Vest-Finnmark, 1969-76. Beretning om reindriften i Vest-Finnmark. Kautokeino.

Lappefogden i Vest-Finnmark, 1977-79. Årsmelding. Kautokeino.

Lenvik, D., 1989. Utvalgsstrategi i reinflokken. Norsk Landbruksforskning/ Norwegian Agricultural Research Supplement no. 4, 11-25. Ås: Statens fagtjeneste for landbruket /Norwegian Agricultural Advisory Centre.

Meløy, J. Aa., 1996. Tilpasningen av reinbestanden i Finnmark - Fordeling av beiteressursene mellom ulike distrikter og siidaer. Notat.01.22.96.Alta:Reindriftssjefen.

Nilsen, R. and J.H. Mosli, 1994. Inn fra vidda. Hushold og økonomisk tilpasning i reindrifta i Guovdageaidnu 1960-1993.Guovdageaidnu. - Tromsø: BAJOS Utviklingsselskap AS/ NORUT Samfunns-forsk-ning AS.

NOU 1995:6. Plan for helse- og sosialtjenester til den samiske befolkning i Norge. Oslo: Statens Forvaltningstjeneste.

Paine, R,. 1994. Herds of the Tundra. A Portrait of Saami Reindeer Pastoral-ism. Washington and London: Smithsonian Institution Press.

Ramstad, Y., 1967. Fra tamreindrift til storreindrift. Magistergradsavhandling, Institutt for sosialantropologi. Universitetet i Bergen.

Reinbeitekommisjonen, 1967. Innstilling fra den norsk-svenske reinbeitekommisjon av 1964. Oslo: Utenriksdepartementet.

Reindriftsagronomen i Vest-Finmark.1980-1996. Årsmelding. Kautokeino.

Reindriftsforvaltningen, 2001. Ressursregnskap for reindriftsnæringen. Alta.

Riseth, J.Å., 1992. Reindrift med framtid. Forvaltningslære, Bd. I:Driftsenhet og reinbeitedistrikt BdII: Myndigheter og organisasjoner. Alta/Guovdageaidnu: Reindriftsadministrasjonen / Samisk Utdanningsråd.

Riseth, J.Å., 2000. SÁMI REINDEER MANAGEMENT UNDER TECHNOLOGICAL CHANGE 1960-1990: IMPLICATIONS FOR COMMON-POOL RESOURCE USE UNDER VARIOUS NATURAL AND INSTITUTIONAL CONDITIONS. A Comparative Analysis of Regional Development Paths in West Finnmark, North Trøndelag, and South Trøndelag/Hedmark, Norway. Dr. Scientarium Theses 2000:1. ISSN 0802-3222. ISBN 82-575-0411-4. Ås: Institutt for Økonomi og samfunnsfag/ Department of Economics and Social Sciences, Norges Landbrukshøgskole/ Agricultural University of Norway.

Rosenzweig, M.L.,1971. Paradox of enrichment: destabilization of exploitation ecosystems in ecological time. Science,171,385-387.

Ruong, I., 1982[1969]. Samerna i historien och nutiden. Aldus Akademi. Stockholm: Bonnier Fakta.

Snell, H.G and T.Snell, 1975. Samish Responses to Processes of National Integration. In Boissevain, J. and J. Friedl (eds.): Beyond the community: Social process in Europe. 165-184. Ohio State University. University of Amsterdam.

Villmo, L., 1979. Næringsoversikt for reindriften 1978. Reindriftsnytt 2/1979. Tromsø: Statskonsulenten i reindrift.

Vorren, Ø.,1962. Finnmarkssamenes Nomadisme II. Beskrivelse i henhold til den kartmessige fremstilling i hefte I. Tromsø Museums Skrifter Vol. IX, 2. Oslo: Universitetsforlaget.

Vorren, Ø., 1964. Innledning til et seminar 1964. Endringer i bosetning og reindriftsform i Finnmark. En foreløpig skisse. Tromsø. Upublisert manuskript.

Fotnoter:

[1]Det er en kladdversjon av dette kartet Henrik Gaup velvilligst har lånt meg og jeg vet ikke om dette siden er blitt trykt.

[2] Dette tallet står om ubekreftet i Ressursregnskapet 1990-2000 (Reindriftsforvaltningen, 2001)

Tilbake til: Meetings and Conferences (English page) / Møter og konferanser (norsk side)